De juicy historiene du ikke har lest før-...
Den observante leser og TV titter har fått med seg at det var en kjekk kar fra bygda vår Krødsherad/Norefjell som vant TV programmet Farmen på TV2 i høst. Intet mindre enn vår egen fetter Eilev Bjerkerud! Farmen er TV2 sitt største program, og det er populært både å delta og å se på. Over en million seere benket seg foran TV’n for å følge med på dramaet som utspant seg i ” Kampen for tilværelsen”, og ifølge Eilev på besøk her på Skinnes denne ”intervjukvelden” så var det nettopp det det var. En kamp for tilværelsen.
Men la oss begynne på starten. Før Eilev ble plukket ut som 1 av 14 deltagere, av de 6800 søkerne, basert på en påmelding gjort av gamlekjæresten Mia, med bildene fra slåttonna her på Skinnes - har Eilev vært 2 tilfeldigheter unna å bli bonde nettopp her på Skinnes. Hans mor Gunhild er storesøster til min far Olav, og hadde odelsloven sagt at den eldste kunne overta uansett kjønn et par år før, så hadde det vært Gunhild som hadde hatt gården. Og hadde Eilev vært født før sin storebror Tor Martin, så hadde han hatt odelen til Skinnes! Men tilfeldigheter og verdensbildet generelt kan man jo ikke styre. Eilev vokste opp på ”Heimsjå” , et hus noen steinkast fra Skinnes som foreldrene bygde. De flyttet seinere til gården Røyne hvor de i alle år har drevet med jordbær og høy.
"The Farm Family" som vi kaller oss.
Familien vår har alltid vært veldig nærme hverandre, og hvem som var søsken og hvem som var søskenbarn ble det ikke lagt så stor vekt på. Vi vokste opp sammen alle seks; Tor Martin og meg ( Live) som eldst (1985) Eilev og Ole Gunnar i midten ( 1988) og Knut og Viel som de yngste ( 1991) .Vi har både hyggelige dagligstunder, ferier, turer og arbeidsøkter sammen. Stadige overnatting hos hverandre og årlige turer til fiskevannet ”vårt” Gyrinosen hvor alle var med. Vi hjalp hverandre å plukke jordbær når det var sesong på Røyne, vi sto alle på potetopptakeren på Skinnes når høsten kom, og vi lempet høy når det var slått hos hverandre.
Høylemping for mange år siden..
Eilev og jeg har vært på tur til USA sammen, og han har vært på besøk når vi bodde i Mexico! Rett og slett et nært vennskap kan man si. Når Kristoffer og jeg skulle gifte oss var Eilev med som en av danserne som øvde hele sommeren på Halling dans som de fremførte på starten av bondebryllupsdagen.
En spretten gjeng som øvde hver torsdag hele sommeren til bryllupet i august. Her er Eilev i lufta!
All øvelsen betalte seg, oppvisningen gikk kjempefint!
Men fra turen ”down memory lane” til inntaket på Farmen. Eilev, lets ” cut to the crap” bokstavelig talt: Storyen du serverte på slutten om at du hadde bokstavelig talt ” driti i buksa…” Hva skjedde?
- He he, takk for at du begynner med det kjære kusine.
- Your welcome. :D
- Nei det var jo en enorm overgang å gå fra ” vanlig kosthold” til slik de spiste for 100 år siden. Vi fikk verken sukker eller salt og det var mange ting vi ikke var vandt til. Magen min reagerte spesielt på surosten som skiller seg fra mysen i ubehandlet melk når den står for lenge. Jeg reagerte også på røyken fra steinkullet i smia. Jeg fikk skikkelig spy og magesjuke og raste ned i vekt. Jeg var jo ikke smellfeit når jeg kom inn heller, så jeg hadde ikke så mye å tære på.
- Scenen du refererer til var helt i starten, på natt nr 4. Jeg delte seng med Anja. Plutselig våknet jeg av at jeg måtte på do. Du veit sånn; ” Jeg må på do NÅ”. Jeg prøvde å snike meg ut uten å vekke de andre, og leita etter fyrstikker på kjøkkenet for å tenne lys så jeg skulle se noe. Vi hadde jo bare vært der noen få dager og jeg hadde ikke vært oppe om natta før, så jeg tok i feil dørhåndtak i mørket og fomlet litt rundt. Plutselig kjente jeg det. Faaaen. Så ekkelt. Jeg hadde regelrett ”driti på meg”. Tenk deg så jævelig.
- Bokseren og den hvite ullfrottéstillongsen var full. Jeg fikk tak i det ene håndkle vi hadde fått lov å ha med inn på Farmen, og tenkte på vei ut til der man vasket seg at ” jeg har bare 3 boksere til disse 11 ukene, men jeg ORKER ikke å vurdere å vaske den – jeg må bare bli kvitt dette griset." Jeg prøvde å tørke og vaske meg som best jeg kunne, bruke vannet fra pumpa uten å vekke de andre. Etter mye såpe og vann kastet jeg ullstillongsen og bokseren opp på taket på utedoen, og dagen etter når det var lyst hadde jeg bestemt meg for å grave det ned. Huff, jeg syntes ikke det var stas å legge meg sammen med Anja igjen, som ikke viste noe, selv om jeg hadde vaska meg etter beste evne. Dagen etter gikk jeg 300 meter oppi skogen, og gravde ned klærne. Jeg hadde egentlig tenkt å ta med meg den historien i grava, men så tenkte jeg at det var jo ganske morsomt når vi satt der siste kvelden. Det er spekulert i om jeg gjorde det for sympati, men det var det ikke. Det var rett å slett for å få de andre til å le litt :)
- Det tror jeg på, du er jo virkelig slik du ble fremstilt på TV, både snill, godhjerta, ydmyk og diplomatisk.
- Jo takk for det.
- Men å reagere på maten på den måten.. det er jo helt klart en annen livstil og hverdag enn hva du og dere var vandt til fra før, kan du fortelle litt om det?
Eilev og faren Martin på den årlige Kryllingsprell festivalen Eilev er med å holde.
- Ja, det var en enorm endring. Man ble så fokusert på maten, på flere måter. Vi ble veldig ”kastet inn i det”, og selv om jeg hadde reflektert over det på forhånd så var det et sjokk på mange måter å begynne livet der inne. Alt handlet om maten. Vi var sultne hele tiden på starten.Det var virkelig interessant å se oss komme fra toppen av Maslows behovspyramide, og på ett døgn, droppet vi ned fra femte til første nivå. Den helgen vi kom inn var det Kryllingsprell som jeg egentlig bryr meg veldig mye om, (den festivalen Eilev og 5 andre bygdegutter har begynt å arrangere), men jeg tenkte knapt på det. Alt jeg tenkte på var bare om vi kom til å få nok mat. Hva skal vi spise til neste måltid? Får vi mat til neste måltid? Hvordan kan vi klare ukesoppdraget så vi får penger til å kjøpe mat. Det var helt utrolig.
Det var virkelig interessant å se oss komme fra toppen av Maslows behovspyramide, og på ett døgn, droppet vi ned fra femte til første nivå. Alt jeg tenkte på var bare om vi kom til å få nok mat.
- PÅ 1 DAG, Live! Det gikk fra ”kult vi er på Farmen” til ”Shit hvordan skal alle få mat”. Det var virkelig kampen for tilværelsen. Jeg husker jeg tenkte at hvis vi ikke kommer til å klare ukesoppdraget kommer vi virkelig til å sulte. Da hadde vi kanskje bare fått 800 kalorier om dagen, mens vi brukte kanskje 5000 kalorier om dagen på de hardeste greiene. Etter 2 uker hadde en i TV2 crewet sagt at om det ble ekstrem krise, så kunne vi få ekstra korn, men det var tøffe uker før jeg fikk vite det. Altså TV2 ville jo ikke latt oss sulte i hjel, og det var jo ikke som om det var ekstrem krise, det var jo TV, men det følte veldig veldig ekte. Og det er jo poenget, at det skal føles og være som for 100 år siden. Selv om jeg hadde stor respekt for bønder og matdyrking før, så har det økt ekstremt. Folk skulle prøvd det, å følt det på kroppen. Det er som du sier Live, ”maten vokser ikke i kjøttdisken og vi trenger faktisk mat for å leve. ”
Selv om jeg hadde stor respekt for bønder og matdyrking før, så har det økt ekstremt. Folk skulle prøvd det, å følt det på kroppen. Det er som du sier Live, ”maten vokser ikke i kjøttdisken og vi trenger faktisk mat for å leve. ”
- Veldig sant, og et veldig interessant perspektiv du kommer med.
- Og det var en annen psykisk greie rundt det med maten. Skulle det lille vi hadde av mat fordeles likt eller etter arbeidsinnsats? Noen mente det skulle fordels likt, andre etter innsats, og det sleit på mange. Det var jo så lite mat totalt. Hun dyretolken ” sto å snakke med dyra” mens flere jobbet beinhardt i alle lysets timer, og så skulle alle få ” like mye mat”. Det føltes veldig urettferdig.
Gruppebilde, fotocred Seher.no
- Det var etter uke 4, når potetene var klare til å taes opp og vi innså at ”her er det nok poteter til nok mat ut oppholdet”, at konkurransedelen virkelig startet. Da først ble vi rolige. Først da begynte folk å spekulere i å sabotere ukesoppdragene. Det hadde ikke vært TEMA før, man hadde ikke turt, i frykt for å ikke få mat. Sånnsett var det jo best å være storbonde i starten, da gav alle 100% . Utryggheten var over på en måte etter det. Dere som har drevet med poteter veit sikkert dette, men man kan overleve på bare vann og poteter. Det reddet jo mange under 2 verdenskrig også. Jeg husker jeg lærte mye om poteter når vi var i fjellene i Peru. (Potetene kommer fra Peru). Men det er jo ikke ideelt å bare spise poteter, selv om man overlever. Marte er jo kokk og hun var en ressurs sånnsett på hva man trengte, så vi skulle få i oss det vi trengte og sånn. Vi var opptatt av å få tak i mest mulig av alt mulig, plukka blåbær i skogen og spiste for å få vitaminer og mineraler.
- Jeg følte også at det var som vi var i ett med naturen når vi var der. Jeg følte meg faktisk som et skikkelig ”naturbarn”. Vi sto opp når sola sto opp, la oss når sola gikk ned, og jobbet hardt hele dagen. Vi hadde ikke klokke heller, og det tok bort mye stress. Sto sola opp så våkna vi, ringte matbjella så spiste vi, og gikk sola ned så sov vi. Det var de tre tingene vi styrte etter. Etterhvert fikk vi tid til å ligge en halvtime i sola på dagen innimellom også. De små tingene med å ta et bad hver morgen, spise blåbær og multe i skogen, hente kalde melkespann, tenne bål alene, og kjenne bekken mot hendene. De tingene man har mulighet til på landet hele tiden- det savner jeg så nå tilbake i ”virkeligheten”. Produsentene sa at vi alle så mer levende og sunne ut, etter noen uker. Som om vi på en måte hadde tatt en detox på sukker og salt og koblet oss til naturen igjen. Det var en deilig følelse. Studier sier jo faktisk at både den fysiske og psykiske helsa vår påvirkes av tilgang på natur. Våkner man opp å kan se på flott natur, har man bedre forutsetning for lykke enn de som ser inn i en nabo blokk. Det kan jeg skjønne.
Vi sto opp når sola sto opp, la oss når sola gikk ned, og jobbet hardt hele dagen. Vi hadde ikke klokke heller, og det tok bort mye stress. Sto sola opp så våkna vi, ringte matbjella så spiste vi, og gikk sola ned så sov vi. Det var de tre tingene vi styrte etter.
- Du har helt rett, og egentlig bør jo alle være flinkere til å bare være i og nyte naturen. Men til det med gjengen som var der inne, dere var jo 14 veldig forskjellige typer. Det som selger på TV er vel kjærlighet og konflikter… Hvordan følte du at gruppen var?
- Der er du inne på noe veldig interessant. Gruppedynamikken ble så tydelig. Jeg hadde studert det litt på skolen, og har litt erfaring fra militæret og sånn, og gruppepsykologien og dynamikken er et utrolig spennende fenomen. For det første så er det som vi var inne på med Maslows behovspyramide. Når vi hadde mat, var neste steg på ”stigen” trygghet og så å være del av en gruppe. Man kommer tilbake til ” ur instinktene” og søker trygghet. "Bamsefar" Erling og "morskikkelsen" Marit var to vi søkte til for nettopp denne tryggheten og kjærligheten. Man får veldig sterke og gode relasjoner. Jeg skjønner jo at det kan bli god TV av å se på noen som egentlig søker sammen i flokk, men som må lage strategier og allianser for å slå hverandre ut. Konkurransen oppi det hele, blir veldig hard psykisk. ” Kan jeg stole på det han og hun sier nå?” og "Har noen baktanker med dette?" Snikk snakk hele tiden, som jentegjenger på videregående! Uke 5 og 6 var verst. Og når innflytterne kom ble man ekstra kynisk. Hvordan man kunne knytte allianser. De ble viktige for selv om de kanskje gikk ut fort, så ville de få velge storbonde. Det var veldig interessant å se det ” store bildet” av gruppen. Først var man på EN måte og VIPS var alt snudd på hodet fra den ”virkelighetsforståelsen ” man hadde hatt. De som var mest utspekulert fikk det jo tilbake på seg også. Øystein og jeg ble kanskje sett på som at vi prøvde å ” surfe igjennom”, men vi hadde laget oss en lur allianse ikke så mange viste om , og mange stolte på oss.
- En annen interessant ting var hvordan gruppedynamikken ”pekte ut” den som gikk ut den uka. Det ble tydelig at en ble et ” utskudd” når sammensettingen endret seg. Veldig spesielt, og alle følte det.
- Det ble også veldig god stemning i leieren. Tenk deg at du er på telttur med en gjeng og at dere går hele dagen, kommer frem til leirplassen og sitter å tuller rundt bålet. Sånn ble stemmingen på soverommet. Mye tull og moro. Jeg tror mange av relasjonene kommer til å vare livet ut. Bare det å ikke ha TV og mobil gjør jo en annen setting av sosiale samlinger. Og stearinlys, he he, jeg er blitt så glad i å tenne lys på kvelden at jeg tenner et lys heime nå hver dag. Det er så behagelig lys i forhold til hva skjermer har.
- He he , du er søt da Eilev! Men apropos ”lange relasjoner”.. det måtte jo komme: Charlotte! Tell me about it! Når jeg ringte deg for å avtale dette intervjuet sto du på døra hennes, og da var kl 23, så her kan du ikke snike seg unna! :D
- He he.. jeg tror du skal få en ”off the records” historie etterpå, og så kan vi bare si at ” Vi er en del sammen, det er veldig koselig, og at vi har ikke definert noe, og vil bruke tid på å bli kjent”.
- Det var da veldig diplomatisk. Hva med Se og Hør overskriftene med ” HET ferie sammen”?
- He he, Se og Hør veit å overdrive da! For å si det sånn; den ferien var het, som i varm, og vi spiste, sola oss og sov!
- Skjønner! Men det virka litt som at at Øystein og Charlotte hadde noe på gang inne på gården?
- Nja, de flørta litt, men ikke noe mer enn det.
-Når skjønte du og Charlotte at det kanskje var noe mellom dere?
- Når vi begynte å dele seng i uke 7.
- Ha ha! Begynte å dele seng ja, ikke den typiske starten på et vanlig forhold! Festlig. Men du hadde egentlig bestemt deg for å ikke ”gjøre noe” på TV, på grunn av gamlekjæresten din Mia ikke sant?
- Jo det er helt sant, jeg syntes det var mest realt.
-Ser den. Eilev, du veit vi er veldig stolt av deg, sant? Jeg husker når du kom heim, og kom innom her på Skinnes når vi drev å pakket og klistret på HappyPigs pakkene. Så står du der med deeeet skjegget og smiler. Og vi bare ”EEEIIILLEEV, SII AT DU VANT!!! DU vaant, vi veeeeit det!!!! ” Men du ristet på hodet og jeg husker dine eksakte ord ” Dessverre vant jeg ikke. Jeg trur ikke jeg hadde klart å ikke si noe om jeg hadde vunnet. ” og ” lurer på om han som vant, kommer til å røpe det.” Det var jo veldig lurt, for da spurte vi ikke så mye. Men hvordan var det å holde på hemmeligheten?
- Det var tøft, jeg ville jo så gjerne dele det med venner og familie. Etter en ”debrifing” med en psykolog som alle på farmen var igjennom, så ble jeg rådet til å si det til to personer for å ”lette på trykket”. Jeg sa det til pappa og en kamerat. Men det var veldig deilig når finalen gikk på TV, og ”Katta var ute av sekken” for å si det sånn.
- Det er forståelig! Du er jo ikke en typisk jugarkar. Enda du lurte oss tildigere på sommeren også, ved å si at du skulle være lærer på Bali et halvår! Vi trodde det også vi, til vi kunne lese i VG ” Her er årets Farmendeltagere”. He he…
- Ja , sorry ass, jeg er jo ikke en jugarkar som du sier, men det var 50 000 kr i bot for å ikke si det, og det er jo mye mer spennende for dere når dere ikke veit det!.
- Ja selvsagt , jeg bare tuller med deg. Men apropos tuller, mange liker å tulle litt med deg etter Farmen. Fra dette bildet, som du selv la på facebook, hvor kamerater skriver ” Eilev never skipped leg day”. Og hvordan vår gode venn Anders Bentzen, sportskommentator i NRK sa på ”Bjerkerud Brothers julefest ” at hele bygda holdt pusten for å høre dine første ord, (du hadde jo ikke så mye tid på skjermen i starten) og dine første ord ble ” Jeg er kvalm”.
- He he, ja det er bare moro å bli tullet litt med. All oppmerksomhet er i utgangspunktet positiv, selv om jeg fikk en melding på face av en godt voksen mann at jeg var en "skikkelig pyse".
- Men du er jo ikke pyse! Selv om du ble litt vel redd for grisen, og din kjære kusine her kunne vært mer imponert av rideskillsa dine, men den tar jeg på egen kappe - jeg skulle lært deg å ri! Sorry! Men du øvde på endel ting før Farmen; din bror Tor Martin kjøpte pil og bue og dere øvde hele sommeren på diverse øvelser, inkludert melkespannholding, som jo viser seg å være vel investert tid, med tanke på at det var en gren i finalen.
- Ja det var helt gull, han viste at jeg skulle delta fra starten og hjalp meg i gang med diverse trening. Jeg sniktrente på diverse øvelser i smug fra de andre på kveldene også. Jeg holdt melkespann inni skuret om kvelden, og sto opp om natta for å lese meg opp på gårdshistorie, for jeg viste at hvis jeg kom i kamp kunne det bli kunnskapskonkurranse.
- Genialt Eilev, du er lur! Nei, nok engang, gratulere så mye, vi er VELDIG stolte av deg, og jeg tror jeg snakke på vegne av hele bygda når jeg sier det. Håper du velger å flytte heim med tiden, bygda trenger flotte folk som deg!
Og her på gardsfruene.no ser du nok mer til Eilev utover sommeren! :)
