Nå er årets slakting over. Det gikk veldig bra i år som tidligere år.
For at mennesker skal spise kjøtt- må dyr dø. Slik er livets brutale realiteter. Jeg er ikke ute etter å moralisere, eller å si at vår måte er rett for alle, men i disse tider hvor man kan lese i diverse medier om griser med liggesår som ikke kan røre seg en halv meter engang, og griser med MRSA , føles det enda bedre enn før å drive med HappyPigs. Våre grisene lever et fantastisk liv ute på sitt store skogsbeite og blir slaktet på gården.
Her bor de hele sommeren. Nytt av året er den fine rasen Duroc, som vi fikk anbefalt av Bent Stiansen, når han var her med Morgenklubben med Loven og co i vår. Vi likte rasen godt, de var harmoniske, vitale og hadde brun pels. Og kløvene syntes jeg lignet mer på kyr enn vanlig gris. Den rosa Edelgrisen vi har hatt før har 25% Duroc i sitt DNA.
Beitet sett fra vannet.
Vi vil også i år ta deg med på de siste 14 dagene av livet til HappyPigs.
Det er ikke noe enkel prosess å skulle flytte 30 griser som har det så bra. De vil være der de er, og de har fått strøm av gjerdet iløpet av sommeren, så selv om gjerdet er borte, tar de ikke sjansen på å krysse der det var. De er lure. Så den første dagen vi prøvde fikk vi kun flyttet 15 griser. En dag til uten mat gjorde at vi fikk lokket med 8 til. De andre måtte vi lure inn i hestehengeren ved å legge inn kraftfor der, så ble de kjørt hjem i 4 puljer. Det er ikke snakk om mer enn 400 meter fra beitet til gården, men det er langt nok for griser som ikke vil gå. Vi kan stå å dytte alt vi klarer, og de rikker seg ikke en centimeter ( de veier ca 100 kg ) . Det gjelder å spille på lag med grisene, ikke tvinge dem.
Grisene koser seg i sin midlertidige heim, her hjemme på tunet. Vi lager til et stort rom med det flyttbare grisehuset som Kristoffer og Knut spikret - og rundballer. Så går de ut og inn som de vil, og blir vandt til å bo der.
Flere urbefolkninger og våre gamle slaktekjerringer før i tida, vil kun slakte i "ny måne". Så vi planlegger slaktedatoen ut fra månekalenderen. "Naturkalenderen".
En av mine god venninner Linda og jeg syntes det var gøy å tulle litt med grisene en nydelig solskinnsdag. Vi skulle prøve å gi de et lite kyss, men det ville de slettes ikke. Ikke et eneste ett fikk vi! Bare nesten.. Kanskje de ikke syntes vi var særlig attraktive? Og Linda som er singel i tillegg… nei nei, man kan ikke sjarmere alle! :D
Det klassiske julebildet rakk vi å knipse da årets første snø kom fredagen før slaktinga.
Mobilslakt rullet inn på tunet på søndag kveld, for å rigge. De som jobber der kommer fra hele landet og de reiser jo mye rundt, så forrige uke hadde de vært på Vestlandet, før de kom hit. De ansatte bodde på Krøderen Kro under oppholdet.
Kl 08.00 startet vi.
Grisene sover hele slaktedagen, mens en og en blir tatt rolig ut.
Kristoffer får de med seg hit.
Hvis du vil kan jeg legge ut en kort film hvor du kan se at en gris sier takk for seg? Det er en ekstremt kort prosess på ca 1 sekund, og du ser at grisen aner ingenting og bare blir borte. De andre grisene sover 1 meter unna, og ingen hyl, ingen frykt.
Mattilsynet har to veterinærer på plass hele dagen, og alt kontrolleres, både livdyr og på slaktelinjen. Pappa kjørte graveren for å gjøre logistikken med løfting enkel, og Kristoffer var den som hentet grisen; lokket de en -etter-en ut slusen. Der fikk de strøm , og så ble de stukket ( blodet renner ut) . ( mer om selve prosessen på fjorårets innlegg)
Vi holdt på til ca kl 17, så var det opprydding og vask.
Nå blir det en travel uke med turer til slakteren for å hente ferdig ”fryserklare” dyr, porsjons og vakuumpakket nydelig kjøtt.
I år har det vært rett og slett GØY å drive med HapyPigs. Bestillinger har tikket inn på mail nesten hver uke. Vi har måttet si nei til mange som nå står på venteliste for neste år.
Det føles godt å dele ut så godt kjøtt til beviste forbrukere.
Takk for i år HappyPigs!
