Å være mjølkebonde og å drive med kunst kunne kombineres - til tross for at kanskje ikke alle hadde trua på det. Les om gardsfrua Kristin Lindbergs utfordringer.
Å være mjølkebonde og å drive med kunst kunne kombineres - til tross for at kanskje ikke alle hadde trua på det. Les om gardsfrua Kristin Lindbergs utfordringer. Det var en gang at Kristin Lindberg og Mads Strand flyttet inn på gården Søndre Green i Krødsherad. Gården hadde vært forpaktet bort siden 1950-tallet og var den gangen drevet av Agnes og Ivar Eide.
"Du må ikke tro du kan drive med kunst" Mads hadde odel på gården, men var ikke vokst opp på Søndre Green. Han var opprinnelig fra Drammen, og Kristin vokste opp på Blommenholm. De var ikke gift, og Kristin hadde et barn fra før da de ankom bygda. Mads hadde skjegg, og Kristin var kunstner – dette var ikke et vanlig syn for folk i bygda, må du tro! Søndre Green består av 100 mål innmark og 4300 mål med skog. Innmarka nyttes til grasproduksjon og beite etter mange år med mjølkekyr på gården. Kristin kom flyttende med vever, garn, tegnesaker og andre kunstnerting, den gangen var det Fru Agnes som hjalp Kristin å bære det inn. Da de var ferdige, slo hun seg på låret og sa noen ord Kristin aldri kommer til å glemme: "Nei, hvis du tror du skal få gjort noe kunst som gardskjerring på Green, da tar du helt feil!" Dette er ord Agnes seinere ville biti i seg.
"Gråt ikke i fjøset, jente" Kristin og Mads måtte igjennom en bratt læringskurve. Agnes og Ivar ble på gården et par dager, men de nye gårdbrukerne ble raskt dyttet ut i arbeidet og den forpliktelsen som hører med til det å være mjølkebonde. De kom uten bakgrunnskunnskap og møtte mange utfordringer.
- Jeg gråt i fortvilelse over jurbetennelse da veterinæren kom. Hans råd var. "Gråt ikke i fjøset, jente, krom nakken og jobb videre – aldri gi opp", forteller Kristin. Fjøset fikk hun prege med sin kunstneriske sans.
Fargerike høner Allerede de første dagene som gardskjerring gikk Kristin til anskaffelse av høner slik at de skulle få egg på gården. Hun reise til Lien Landbruksskole og håndplukket fine, fargerike høner, noe som også gjenspeiles i dagens besetning. - Når man først skal ha høner, er det ikke noe poeng i å ha kjedelige, hvite italienere, sier Kristin.
Kunstlærer i bygda Etter et par år med å hesje 75 mål gras, var det et stort løft å få tre store siloer til gards. Mads og Kristin jobbet sammen i fjøset hele tiden, og de delte på alt arbeidet. Kristin arbeidet med kunsten ved siden av. Hun holdt vevkurs og plantefaringskurs for folka i bygda for å bli bedre kjent.
Hun ble tidlig interessert i kryllingstakken og var den første i bygda som gikk med den på 17. mai. Kristin dro rundt til de gamle damene i bygda og samlet inn gamle bånd. Den eldre generasjonen hadde samlet på de gamle båndene som hun brukte som utgangspunkt for å veve nye bånd.
Kjente på klasseskillet Kristin sier at klasseskillet var utbredt i bygda på den tida, og det ble gjenspeilet i holdningene de møtte rundt gardsdrifta. Gården hadde vært i Strand-familien i flere hundre år og var en av de største i bygda på den tiden. Det var et klart skille mellom husmenn og de store gårdene. Sør Green gikk under betegnelsen storgård på denne tiden, men Mads sa alltid at "vi bor på et småbruk". Gården er fra en svunnen tid da man hadde stor husmasse på tunet. De hadde innejenter og stallgutter – gården var et lite samfunn hvor alle var like viktige for å få alt til å fungere.
Da Kristin og Mads overtok, var det et strengt tradisjonelt bruk de kom inn i. Gården levde fortsatt med ett ben tilbake i historien. Kristin husker hvordan de holdt slåttefolk med frokost, middag, kaffe og kaker. Alt måtte gardsfrua på Sør Green sørge for. De overtok med historien om Eides drift, og det var en frase som gikk igjen: "Det var ikke slik Eide gjorde det". Dette er kanskje et uttrykk mange som tar over en gård, kan ha hørt.
- Den gangen kom vi inn i et gammelt bondesamfunn, og i dag bor vi nesten som vi skulle bodd i byen, sier Kristin.
Slapp barna ut på beite Hun og Mads fikk tre barn ganske tett, og alle barna syntes at det å vokse opp på gård med dyr og frihet, var helt fantastisk. Barna fikk utfolde sin kreativitet ved å bygge trehytter og drive selvstendig frileik i naturen. Idag er det barnebarna som kommer på besøk til gards og de storkoser seg i de samme omgivelsene. Kristin og Mads holdt alltid på det urbane og følte seg ikke bundet til bygda som mange kryllinger. Kryllingene syntes alltid det var godt å komme heim, mens Kristin og Mads likte å reise og utforske nye kulturer, noe som gjenspeiler seg i hjemmet og kunsten.
Hadde kuklubb Før var det 24 melkeprodusenter i bygda som også dannet en kuklubb hvor de skiftet på å være hos hverandre, hadde studiesirkler på tvers av gårdene og skapte et skikkelig miljø. I dag er det en produsent igjen i bygda. Kristin satte kroken på døren i 2009. To år etter at Mads døde av kreft. Fjøset var gammelt og tungdrevent, og investeringskostnadene ville vært for store hvis ikke ungene ville ta over som melkebønder.
- Dyrene tar tiden, økonomien og fokuset. Når dyrene blir borte, har du plutselig tid til å pusse opp, rydde tunet, huset og skape det prakteksemplaret av en gård mange forestiller seg. Tiden kan rett og slett brukes annerledes. Det var ikke en prydbusk da jeg kom hit, ikke en gang et lite blomsterbed! Folka hadde fokus på dyrene, og ingen unge hadde bodd der siden 1910! Det er rart å se hvordan gårdene og driften har utviklet og forandret seg gjennom tidene, sier Kristin.
Sveitservilla fra tidlig 1700-tall Gården har to våningshus og et bryggerhus. Hovedhuset er fra tidlig på 1700-tallet og er en stor sveitservilla med toetasjes balkong og fjordutsikt. Det andre våningshuset er bygget i 1905. Gammelt mot og arbeidskraft var sjela i gården.
Gården var blitt forpaktet bort i så mange år at det ikke var blitt investert i nye vinduer, omkledning og andre ting i perioden som var skummel for husmassens del. Resultatet er fortsatt slående vakre bygninger som står igjen fra en svunnen tid og er eksempel på hvor vakkert og arbeidskrevende et gårdsbruk kan være. Interiøret er tydelig preget av både gammel og ny historie. Veggen prydes av Kristins egne kunst.
En fornyer av åkletradisjonen Kristin holdt fast ved kunsten selv om hun ble gardskjerring på Green, og i 1992 laget hun atelier i bryggerhuset. Dette var og fint med tanke på barna som kunne aktiviseres og gjøre ting sammen og samtidig som mor jobbet. Kristin har jobbet profesjonelt og aktivt med kunst og motbevist Fru Agnes sine ord. Hun har hatt store utsmykkingsoppdrag (fondet for dansk-norsk samarbeid på Lyseby) og utstillinger (Høstutstillingen, Separatutstillingen i kunstnerforbundet, og hun er innkjøpt av Nasjonalmuseet for kunst). Dette er store greier!
Hun har vært inspirert av gamle norske åkletradisjoner, og hun ble kalt en fornyer av åkletradisjonen. Hun har også funnet inspirasjon på reisene sine - både fra moskeer, islam og buddhismen. For tre år siden begynte hun på et prosjekt på Sri Lanka hvor hun lærer unge kvinner å brodere. Hun vever store tepper, og de broderer. Hun har uoffisielt adoptert en jente på Sri Lanka og blir igjen mormor i slutten av juli. - Når hun skriver brev til meg, står det alltid "Budu Sanarai – Budda er med deg", sier Kristin.
Kristin har kunstneres garantiinntekt og er veldig engasjert kunstfaglig. Hun har vært juryleder for Høstutstillingen og er leder i Billedkunstnernes Vederlagsfond. Alderen er ingen hindring Nå driver hun fortsatt aktivt med prosjektet på Sri Lanka. Hun er engasjert i yoga og har store planer om å utvikle aktiviter både innen yoga og kunst på gården. Bryggerhuset kan brukes til så mangt. Hovedbygningen har hun leid ut som feriehus til NRK, og det er bare å glede seg til å se hva mer hun finner på fremover. Kristin er 64 år og har akkurat kjøpt seg hest. For en sprek dame! Her er det bare å lese og bli inspirert av hvordan alderen ikke er noen hindring for noe som helst hvis man står på og ikke gir opp - som den gamle veterinæren sa.
Nå er det igjen dyr på gården, både sauer, hester, høner og en katt. Historien fortelles av unge gardsfruer som prøver å forstå fortidens utfordringer. Igjen kommer vi inn i en ny epoke og senere vil det forhåpentlig bli skrevet historier fra gamle gårder og gardsfruer.
