Kulturarven i klærne
I mange år har beltestakken fra Telemark vært den mest populære bunaden for de som ønsker en spesielt vaker bunad. De som kjøper den uten å bo der har etter lang leiting bak i slekta funnet ”legitimering” av en slektning fra øst i Telemark for å ha den.
Nå er det så mange som har beltestakken, og det nye ”hotte” for ”fine folk fra by´n” er bunaden her fra bygda. Det må vi jo ta som et kompliment! Mange mener mye om bunad, tilknytning og hvem som kan ha hva, men en ting er sikkert – sømlinjene over hele landet er nesten borte, og det er kritisk å få unge dedikerte folk med for å lage disse kulturskattene våre - hvor går veien fremover?
Jeg tok en prat med en av ildsjelene i bygda vår, Ragnhild Bye som driver Bunadstua for å få et innblikk i bunadsutviklingen og dagens status på å få laget disse. Og for å ha sagt det med en gang, hun har over et års ventetid, så skal du ha bunad herfra, så bestill i vei!
Noe av det jeg syntes er veldig interessant med bunadene, er hvordan de gjennom tidene har latt seg påvirke av motene rundt i verden. Nå er våre bygder her oppe under Norefjell på ingen måte verdens navle, med transportalternativene for å komme seg opp hit og ut, kom faktisk motene i Europa nesten 30 år etter hit. Men de har likevel vært med å prege utseende på draktene våre i stor grad. Når de flotte fruene og herrene kom på besøk til Blaafarveverket ble de lokale inspirert av deres drakter. Empiriemoten på 1800 tallet preger våre drakter nå i høy grad. De mer feminine formene på damene og de høye kragene på mennene, formet våre mer hverdagslige drakter. Når moten var på hell i Europa, kom kjøpmennene opp hit med flotte stoffer som ikke solgte så godt lengre, og vi ble introdusert til damask, silkebånd og perler. Før det var det stort sett hjemmevevde stoffer og ulltråd.
Bunadsnemdene på 1980 tallet gjorde en kjempejobb med å kartlegge hva som fantes rundt i stabbur og loft og fotodokumenterte det hele. Det ble ofte gjort funn som tilsa at kjøpmannen hadde mindre stoffbiter, så noen nabogårder har like stoffer, og andre gårder har noe annet. Men sømstilen og snittene var alltid det samme. Broderistilen var også lik, men selve størrelsen var ulik i distriktet. Man så ofte på de andre man møtte i kirken og sydde sammen med nabojentene. Derfor hadde de som bodde nært hverandre hadde ting likt, mens det igjen var ulikt fra de som bodde lengre unna. I Flå er høyden på broderiene nederst på stakken veldig høy, slik som i Kongeborden, mens de var smalest nederst i Sigdal. De fra nederst i Sigdal traff sjelden de fra Flå, så de sammenlignet ikke sine broderier på den måten. Vi har nå en stor variasjon i mønstrene på forklær og vester, stiler på perkleklut og fyriarmer på bunaden med høyt liv, mens bunaden med lavt liv er helt like hverandre. Det kommer fra tiden før bunadsnemdene gikk rundt å samlet inn informasjon om det gamle, for en stund trodde man det bare var en drakt.
Det var en periode i starten av 1900 tallet at bunadene ble upopulære og var ansett som gammeldagse og ikke kule. Folk ville ha kjoler og andre ting når de skulle pynte seg. Heldigvis er det nå i stor oppsving og det er stor stas å bære en bunad igjen.
Men tross for stor interesse, og høy betalingsvillighet hos folk, er det en nokså kritisk fase for bunadene likevel. I min mor og mormors generasjon, kunne ”alle” sy litt, det var masse sømlinjer i hele landet og mange gikk på bunadskurs. Nå er det veldig få sømlinjer gjen, og ikke mulig å ta som før på sin lokale yrkesskole. De som kan mest og driver med dette er i stor grad pensjonert om 20 år – og hva gjør vi da? Heldigvis er interessen oppadgående blandt unge og det jobbes med å få linjer på skolene som kan utdanne innen søm igjen. Bunadsinstituttet på Fagernes har egne kurs man kan ta. Du husker den flotte ungjenta Edda Ane på Stakkestugu som jeg har skrevet om før?
Ragnhild Bye, som driver Bunadstua hos oss, tok både Husflidskole i Larvik, tegning, form og farge, tekstilforming, yrkeskole med søm i Hønefoss og modellørutdanning fra Tronheim. Etter noen år på jobb ute i byen flyttet hun hjem og startet opp Sykjelleren hjemme på gården. Men veien inn til bunader hadde hun ikke sett for seg. Det var ikke før hennes søster Ellen Anne hadde lyst å gifte seg i bunad, og det ikke fantes annet enn et maleri av Tidemann og Gude av brudedrakten at Ragnhild begynte med bunadsøm. Bunadsguruen Randi Ramstad i nabokommunen Sigdal mente Ragnhild kunne sy selv for hun hadde ikke tid. Dermed begynte prosessen som Ragnhild i dag smiler av og kaller at Randi ”lurte henne inn i bunadssømmens rike”. Etter Ragnhild var ferdig med brudedrakta, spurte Randi om hun kunne hjelpe henne med å få det ene og det andre ferdig, og uten å helt se hva som skjedde, satt Ragnhild mer med bunader enn de andre sømoppdragene sine.
Ei driftig dame, Berit Tovsrud startet ”Bunadstua” på grunnlaget av at mange bygdekvinner etterspurte bunadstoffer og tilbehør og de var så sjelden i byen. Berit drev Kolonial på Nerstad i Sigdal, og begynte med stoffer. Da Berit og mannen Ole flyttet til gården han var fra i Krødsherad, la hun ned kolonialbutikken, men fortsatte å ha Bunadstua på et rom i Sigdal musem en dagen i uka, så folk kunne få tak i det de trengte.
Berit ble alvorlig sjuk, og det spøkte for Bunadstuas fremtid. Ragnhild var den yngste av de som kunne sy bunader, og det endte med at Ragnhild overtok Bunadstua i 2008. Hun drev i det lille rommet på museet i Sigdal noen år, museet trengte rommet tilbake, men sa de skulle ikke kaste henne ut. På samme tid kom tankene om å rekonstruksjonen den gamle bankbygningen i Krødsherad opp igjen, og kommunen mente at hvis de fikk inn Bunadstua og Sølvsmeden Bergtatt så ville det vært et flott grunnlag for å få K4 huset igang. I 2012 åpnet K4 huset og det er nå fylt hele uka og er veldig populært. Ragnhild sier det er kjempeideelt å ha Bunadstua på K4. Nå har de plass til både salg, utstilling og søm.
Men å få med seg flinke folk som kan og vil drive med søm er ikke bare bare. Ragnhild har vært heldig å få med seg Marit Andersen som syr sammen med henne nå. Marit har alltid ønsket å drive med søm, litt mer enn hobby, men akkurat i det reformen i 1994 ble innført og sømlinjene kuttet i hele landet, skulle Marit til med utdanningen. Siden sømlinjer ble kuttet i området, endte hun med å utdanne seg som mekaniker! Det ble jo en helt annen retting og hun jobbet i bilbransjen i 16 år. Hun flyttet fra Nord Norge og sørover, og traff mannen sin fra Sigdal. Hennes interesse i bunadene fra vårt draktområde slo henne når hun deltok på sin første 17 mai i Sigdal. Hun falt pladask for de vakre draktene alle hadde på seg på seg, og ville se nærmere inn i å jobbe med det. Tilfeldighetene ville ha det til at hun møtte Ragnhild på et quiltekurs og nå sitter de sammen noen dager i uka på K4 huset og jobber hjemmefra noen dager i uka.
Å drive som selvstendig innen denne bransjen betyr mange timer jobb. Man må stå på, men da kan man få det til. Fra jul og til 17.mai og konfirmasjon er det full rulle, men roligere på sommeren.
Selve Buandstua er åpen hver onsdag selger kun materialene, tilbehør og sølv. Så tar Ragnhild imot hele bestillingen på bunader og fordeler jobb utover for de andre som syr deler av bunadene. Hun har noen som broderer, og da broderer de og sender regningen på broderi rett til kunden. Skulle Ragnhild tatt betalt for alle ledd så hadde det blitt mye dyrere for kunden. Ragnhild har selv to firmaer, Bunadstua som selger materialer og Sykjelleren, som hun startet på gården som 20 åring. Det er i Sykjelleren mesteparten av jobben ligger, men det går hånd i hanske å ha de to sammen, både for service for kundene, ha et sted for prøvinger og å ha mulighet for montering og søm sammen på K4 huset.
Driften er veldig personavhengig, og får man de rette folka som driver fremover? Man må være spesielt interessert, og det tar mye tid for å tjene nok penger. Man må ha kunnskap om sømtekniske ting, og erfaring på å drive med det, for bunad er ikke noe “førstegangsprosjekt”. Gnisten som selvstendig næringsdrivende er et must. Det er mye ansvar og jobb, men også mye fint. Livstilen med søm, og å kunne sy når du vil passet bedre med å ha barn,sier Marit. Man kan levere når man vil i barnehagen, og heller sy noen timer på kvelden. Er det fint vær man kan sitte ute å kose seg i sola med søm, og noen dager kan man jobbe seint. De elsker begge den friheten til å bestemme over tiden sin.
Er du i området burde du ta deg en tur innom Bunadstua i 2.etasje på K4 huset ved Olberg kirke på Noresund. Bunadstua har et lekert interiør og er som et lite mekka hvis man er interessert. Ragnhild har mange følgere på facebooksiden og nettsiden til Bunadstua og sier at hun telte over engang og fant ut at det var følgere fra over 30 land. NorskAmrikanere er spesielt fans, og deler mye av det hun legger ut.
Kulturarven. Forvaltingen av den imaterielle så vel som materielle foretåelsen for den. Bygdekvinner, bunadsnemder, folk som sydde ting til ungene sine, gikk på kurs, hvor er vi om 20 år? Jeg håper det kommer flere driftige damer eller menn som vil føre det videre, og kanskje noen skulle skrevet en bok om bunadshistroien vår? Mange av de eldre som har sydd hundrevis av bunader kunne intervjues og teknikkene burde blitt beskrevet med bilder og tekst - hadde ikke det vært lurt da?
Alle foto fra Noreheim er tatt av Ola Dybendal, og alle modellene er lokale med sine egne bunader. Resten av bildene er tatt av Ragnhild og meg selv, og det siste her fant jeg i et arkiv fra bygdedans.
