@

Det å bo på landet med lengre avstander mellom naboene, betyr også at det er lengere avstander til nødvendige ting, enn for de som bor i mer urbane strøk .Vi vil nå ta deg med på en reise inn i den engelske serien ’Landsbylegene – for dyr’ i Norefjellregionen. Vi tar deg med for å treffe dyrlegen Else Randi Bjørnstad i sin dyreklinikk i den gamle skolestua på Simostranda.

Else Randi er født og oppvokst på gård i Sigdal. Allerede i 4.klasse var hun sikker på at det var dyrlege hun ville bli. Hun har alltid likt dyr, og syntes det er en spennende jobb, å kunne gi dyr og eier en bedre hverdag. Men, som vi vet er det ikke bare bare å bli dyrlege. Hun hadde dessverre ikke gode nok karakterer til å komme inn etter videregående. Men, det var ikke dermed sagt at muligheten ikke var der, med ett hadde hun en grunn til å reise ut i verden. Else Randi tok seg jobb på gårder både i Australia med kjøttfe og korn, og på Island med melkeku i tiden mens hun ventet svar på søknaden hos Veterinærhøyskolen i Oslo. Så kom hun inn og studiet kunne endelig begynne! Etter fem og et halvt år i Oslo med studier og et halvt år praktisk lære fikk hun jobb i Kirkenes, når en veterinær der hadde barselpermisjon. Det var veldig utviklende og spennende. Hun var kommuneveterinær som jobbet både med næringsmiddelhygiene og dyr. Men, det var jobben på smådyrklinikken som brant seg hardest fast i minnet når hun etter året var omme kom hjem til bygda og flyttet inn på familiegården. Kanskje skulle hun starte en egen smådyrklinikk i Sigdal?

Slik ble ideen om egen smådyrklinikk startet. Hun fikk mye god hjelp av kommunen og søkte også BU midler for å starte opp. Den første varianten av klinikken var tre brakker som var satt sammen. Den hadde hun fra 1999 -2008. Da kom den gamle skolestua i grenda på salg…

Fra 1907 til 1961 var det skole i det gamle huset. Som i de fleste bygder var det flere skoler. Det varierte hvor langt det var mellom skolene, men det kunne jo ikke vært altfor langt, de små barna skulle tross alt gå skoleveien hver dag. På kommunegrensa mellom Sigdal og Modum var det ikke så langt mellom hver; 1,5 km den ene veien, og 3 km den andre veien.

Etter mange år som skolestua, var det gjort lite med bygget og Else Randi hadde mye oppussingsarbeid foran seg. Det passet Else Randi godt, som da hadde en god forutsetning for å se det historiske for så å prøve å holde på den gamle stilen i oppussingen. De har scannet farger for å ligne det gamle, og fått den lokale saga hjelpe til med profiler av de gamle utskjæringene. Det var veldig viktig for henne å holde den gamle stilen.

Men, man kan jo ikke ha en dyreklinikk i et museum, så behandlingsrommet ble lyst og funksjonelt. Det er lagt varmeslynger i gulvet så dyra kan ligge behagelig, selv med 30 minus ute og 3,3 meter til taket.

Skolestua møter oss med en stor lysekrone i taket på venterommet. Utrolig idyllisk. Vi kan ikke tenke oss at den typiske dyreklinikk har det? I klinikken sin har Else Randi mye profesjonelt utstyr. Som hun sier så er det langt til klinikkene i byen, og skal det være et poeng at de skal komme på klinikk på bygda så må den jo ha det nødvendige utstyret.

Hun viser oss et splitter nytt tannhelsebord, med mulighet for full behandling av tenner.  Et imponerende blodanalyseapparat lyser på bakrommet.  Hun har også et eget røntgenrom,  hun ler og forteller en historie om en av proffene på Sigdals håndballag; en god venninne av henne brekker ofte fingeren og det har hent at Else Randi må ta et røntgenbilde før venninnen reiser videre på det ”ordentlige” sykehuset etter håndballskadene. Det er ikke bare venninnen som ønsker tjenester av dyrlegen i den gamle skolestua. Else Randi ler igjen og sier at hun har stadig folk som spøker med at de vil ha henne som fastlege på seg selv, ikke bare dyra.  Hun sier  det er  en varierende seriøsitetsgrad, noen tuller og noen mener det virkelig. Men, det er nå enda sånn at dyrleger jobber  for dyr, og leger  for mennesker. Så derfor må hun dessverre avvise de potensielle fastlegepasientene med et smil.

En vanlig dag kan bestå av alt fra tannhelse, vaksiner, jurbetennelse og skader  til indremedisin. Denne mandagen måtte hun ta et keisersnitt på en ku. Kalven ville ikke ut, og da er det bare å finne frem skalpellen. Det er kort tid mellom diagnostisering og utførelse når man er i felt slik. Dyrleger er nødt til å reise mye rundt, Else Randi inkludert. Hun har derfor en fult utstyrt bil med alt en veterinær trenger.  Vi ser ser for  oss at her mangler hun bare oilskinnjakken, og en rutete skjorte så hadde det vært på høy linje med landsbylegene i England.

I vår lokale vaktordning er vi 4 dyrleger som samarbeider, sier Else Randi. Hun sier at de har et svært godt samarbeid, og at det er godt å bytte på litt. Det hadde jo ikke vært mulig for alle å være tilgjengelig for alt hele døgnet, hele året. For det skjer jo ting hele døgnet.  I lammesesongen for eksempel, er det ekstra heftig å være på vakt. Da har de bakvakter også, hvis det skjer ting på for mange steder på likt.

Er det forskjell på eierne til store og små dyr? Ja, alle mennesker er forskjellig sier Else Randi. Hun utdyper at bønder har ofte et mer praktisk forhold til dyrene. Det er skjelden lange utredinger om en sau er veldig syk, i forhold til en hund. Det kan man jo tenke seg selv, å avlive en gammel venn, som hunder oftere er, er verre enn en av 100 sauer selv om man selvsagt blir glad i dyrene sine der også. Man må også oppføre seg annerledes som dyrlege ovenfor folk med selskapsdyr  i forhold til folk med produksjonsdyr. Man blir på en måte litt psykolog. Man kan ikke  si ”denna må vi avlive”, men vi må gå forsiktig frem sier hun.

Telefonen ringer minst 5 ganger under intervjuet. ”Else Randi. Ja, ja det må vi få til. Hva med i morgen?” hører vi hun si, mens hun ser i avtaleboka. ”Ikke gi mat fra morgenen, hvis han trenger behandling vil jeg han skal være på fastende mage. Greit, fint, da sees vi.”

Hvordan er det å være dyrlege og mor til lille Karl Bendik på 3 år? lurer vi, mens Lille Liv klatrer opp på vekta i dyrlege klinikken og vekten viser 10 kilo. Dyrlegejobben er litt uforutsigbar, sier hun. Ting kan ta lenger tid enn beregnet, og man kan ikke akkurat gå klokken 16 fra en syk ku selv om det er henting i barnehagen da. Men, hun prøver å få det til å funke. Hun vil rekke barnehagen. Og, stort sett  gjør hun det. Heldigvis er det gode venner og familie i nærheten, om det ikke skulle løse seg. Før jobbet hun gjerne 15-16 timers dager, men slik vil hun ikke ha det lenger. Hvis det er krise har Karl Bendik blitt med, hvis det er hos kjentfolk. Han har alt vært med på å ta imot lam, og Else Randi sier hun syntes det er sundt at barn for et naturlig forhold til dyrene.  

”Kom her”, sier hun, ”dette vil dere like”. Vi går opp trappa, og her har hun jammen gjort om hele andre etasje til selskapslokale! Veldig lekkert og koselig.

Her kan man leie seg inn til både lag og møter. En liten kjøkkendel, og en pen spisestue med de store vinduene ut mot jordene på Simostranda. Kuene til Eventyrsmak sine største produsenter, Anne Karin og Svein, ser man i det fjerne.

Live

14. oktober 2019

Liv Pippi Langstrømpe

3. oktober 2019

Årets saueskinn klare for salg

28. august 2019

Tresking av økologisk spelt

18. august 2019

Vi kjøpte plutselig en tretopphytte vi

14. august 2019

Natur Retreat bygging

11. august 2019

Bygging av YogaShala Lavvo

1. august 2019

Sommer

26. juli 2019

Kristoffer 35

25. juli 2019

UgressBingo - tips til leik!