Liv og død om hverandre
Noe av det fineste jeg vet med å bo på gården er å komme så nær livsprosessene. Å følge årstidene tett, se endringer i naturen og på gården. Se det spirer når man har sådd, og se nytt liv bli til hos dyrene. Men utrykket om at man må ta både det gode og det onde stemmer her også. Heldigvis har lammingen til nå gått veldig bra. 17 lam er født, hvorav alle søyene klarte seg selv. Friske og fine sprettene lam. Bortsett fra ei søye som fikk trillinger, hvorav to var dødfødte lam. Kristoffer tok de ut å la de utenfor gjerdet, og vi forklarte til Liv at de var døde når vi gikk til de andre lammene. Det er slik det er, de fleste klarer seg, men ikke alle.
Noddy, ponnien vi fikk i sommer som har vist seg å ha kronisk forfangenhet har vi nå forsøkt å få bedre siden nyttår. Han viser ikke tegn til bedring, enda vi har gjort alt både dyrlege og hovslager har sagt. Vi KAN la han stå stille inne på boks enda noen mnd, og på slutten av sommeren kan han kanskje gå i en veldig liten innhenging uten noe beite. Og om et år, KAN han kanskje klare seg. Men hva slags livkvalitet er det for han det året? Og hva er oddsen etter det? Han er 16 år, og om han i det hele tatt vil bli frisk er overhode ikke sikkert. Er det riktig av oss å holde han i live bare fordi det er en ukomforabel avgjørelse å ta for oss at han får slippe? At vi blir lei oss og skulle ønske det ikke var sånn?
Som dyreeier er det jo viktig å sette dyrets vel og ve forran sine egne ønsker, hvis dyret må lide for at man selv skal kunne beholde det, så er jo ikke det riktig heller? Noddy ligger veldig mye og sjelver på beina sine når han står. Hovslageren forklarte at det er som vi skulle stått med all vår vekt på brukkede fingernegler - all bevegelse gjør vondt. Skal vi la han ha det sånn i lang tid fordi det "kanskje" er håp i enden? Jeg syntes ikke det. Ikke hovslageren og dyrlegen heller - når tilstanden er så ille som den er. Så vi har bestemt oss for å avlive han. Liv er lei seg og sier " Jeg vil jo bare at Noddy skal være frisk". Og når hun bøster han synger hun " jeg er så glaaaa i deg Noddy" i alle mulige toner.
Jeg forklarer henne at det ansvaret må vi ta når vi har dyr, og Noddy blir ikke frisk igjen. Noddy må dø. Skal vi spise han da, sier Liv? NEEEI, sier jeg byskt og litt sjokkert over spørsmålet. Men så tenker jeg meg om og vi spiser jo sauen og grisen og hønene, så det er jo ikke rart hun trodde det.
Nei, det er ikke bare bare med dyr. Det er fantastisk koselig og flott, men det kan være fryktelig tungt og kjiipt også.
Jeg har raidet finn.no en mnd nå for å se etter en annen hest som kan holde Capitan med selskap og være en Liv kan ri på. Så sendte jeg melding til eieren av ponnien naboen har på for, den vi tok de fine vinterbildene med, og gav et bud, enda den egentlig ikke lå ute til salg. Hun sa ja, og vi overtar den 1.mai. Det er en 9 år gamel shettis som aldri har vært syk, og er veldig god med barn. Det håper jeg blir en fin venn for Capitan og en fin ridehest for Liv.
Innimellom lam og hest, så kom en av hønene seg ut her en dag, og lot seg ikke fange inn igjen, før bikkja hadde nådd den - og spiste den. En annen høne hadde på en eller annen merkelig måte klart å komme seg inn BAK verpekassa, hvor den lå med brukket bein, så den måtte vi også ta her om dagen.
Livet gir og livet tar, slik er livets dans. Nå får hvertfall Noddy gå ute i solen og få smertestillende sine siste dager og ekstra kos og kjærlighet <3
