Blåtimerefleksjoner på gården
Har du hørt om ”blåtimen”? De fleste tenker nok ikke så mye på den, men før var blåtimen nå i mørketida timen mellom nok dagslys til å arbeide, og for lyst til å bruke dyre stearinlys. Den gav rom for historier og refleksjon. Og den minner om en tid hvor stearinlysene hadde høy verdi.
Før levde folk nærmere livsprosessene og alle visste hvor maten kom fra og hva slags ressurser som måtte til. Når ressursene er knappe er det mer verdi i det som er. Da man ikke hadde verken råd til, eller det var særlig tilgjengelig å kjøpe nye klær, så sydde folk egne klær og lappet det ødelagte. Når du vet at for å lage en ullgenser trengs det å klippe en sau, karde og spinne ullen til garn, farge det og så strikke, så setter man en annen pris på den, enn å ha kjøpt genseren ferdig til kr 299 på butikken. Folk viste at en ribbe er siden på grisen, og at i en hel gris er det bare to ribber. De viste hvor lenge den grisen måtte leve og hvor mye mat den måtte få for å bli på den størrelsen, samt at dyr faktisk må dø for at menneske skulle spise slik mat. Folk ”sparte seg” i førjulstida og satte ekstremt pris på maten når julen senket seg. De verdsatte stearinlys. Hvordan føler folk flest det i Norge i dag når det gjelder ressursbruk, spesielt nå mot jul?
Dagens oppvoksende generasjon vokser opp uten forutsetning for å forstå de nevnte tingene, mange har hverken opplevd eller blitt fortalt om innsatsfaktorer i våre vante ting. Vi kjøper mest mulig billige klær, ofte sydd av barn i en annen verdensdel, for å være fine og skjenker ikke ressursbruken en tanke så lenge det passer lommeboken vår. Det produseres enorme mengder ting til forbruk i takt med at søppeldyngene i verden vokser. Vi vil ha billigst mulig mat og vil ikke se hvordan dyrene og planeten får det ved vårt lavprispress. Verden står overfor globale miljøutfordringer i kjempeskala. Likevel sitter vi å fråtser i oss ribber til 14,90 kroner kiloen og forventer gaver vi ofte ikke verken trenger eller kommer til å bruke.
En ting er at vi lever i et så til de grader overflodssamfunn. En annen ting er takknemligheten som uteblir. Det som var ekstremt ”stas” før er blitt vanlig og selvfølgelig nå. En utvikling som litt etter litt har gjort at vi sitter her med en planet på kanten av sin bæreevne. Vi har ikke blitt lykkeligere av å få det slik heller. Kan vi endre det tilbake uten å miste de gode tingene i velferden?
Mennesker er vanedyr og vi er opptatt av hva andre syntes. Jeg tror det som begynte som en sunn velferdsøkning i de tusen hjem, på mange måter gått over til en overdimensjonert utskeiing som verken folk, fe eller planeten har godt av.
Økonomene sier at vi handler til jul for svimlende 50 MILLIARDER kroner. Hele 80 prosent av de under 30 år oppgir at de får gaver de ikke ønsker seg. Hvorfor kjøper vi det da?
Å gi og motta gaver er en naturlig del av de sosiale båndene som knytter mennesker sammen. Allikevel kan store deler av gavedelingen oppleves meningsløst, spesielt med tanke på at de fleste av oss har det vi trenger, og vel så det. Jeg tror mange har følt på dette, og heldigvis ser det ut som vi er i en snuoperasjon. I følge en undersøkelse sier 95 prosent av befolkningen at de setter like stor eller mer pris på å få tjenester, opplevelser eller hjemmelagede gaver til jul, som å få «ting og tang». 95% folkens!
Poenget er ikke at vi skal slutte med å gi gaver, men å våge å tenke litt annerledes og å være utradisjonell når du pønsker ut hva du skal gi, særskilt til den som har "alt". Spør venner og familie om de ønsker seg noe konkret. Da gir du hvert fall noe som er ønsket.Husk at for enkelte er kanskje din tid en mer verdifull gave enn noe du kan kjøpe for penger. Det er nesten bare din egen fantasi som setter grenser for slike opplevelses- og samværsgaver. Du risikerer til og med å være trendy ifølge forbruksforskere.
For uønskede gaver er jo faktisk et miljøproblem. En uønsket gave har krevet like mye energi, råvarer og utslipp fra produksjon som gaver som høyt verdsatt og utslitt før de kastes. Gavene vi ikke vil ha blir ofte ikke byttet, men ender i et skap eller i søpla. Selv om julegaver handler om tradisjoner og omtanke for hverandre og om gleden av å gi, fjerner allikevel ikke de argumentene havet av gaver som aldri blir brukt, lekt med eller spist.
Jeg tror det trengs en holdnings og vane endring både hos mottaker og giver for å ting på rett kjøl. I fjor avtale alle venne våre at vi skulle gi hverandre opplevelser. Selv om jeg hadde sagt til alle at jeg ikke ønsket meg noe og at jeg hadde alt jeg trengte ble det faktisk litt rart på selve julaften å omtrent ikke ha noen gaver med mitt navn under treet. En litt uvant ”tomhet”. Men det gikk helt fint. Det var egentlig befriende deilig. Det er en vanesak. Jeg vil mye heller venne meg til det, enn å få 50 nye telysholdere jeg ikke trenger. Men det er ikke lett å endre vaner, jeg tok meg i det senest i dag ” Hva skal vi finne på til niesene til jul, de har jo egentlig alt de trenger”. Senest i fjor gikk vi i fella og kjøpte mer leker.
Vi ønsker å tilfredsstille barna våre med fine gaver, men hva med å tenke at man heller skal senke forventningene deres før julaften? Ingen babyer er født programmert til å forvente gaver? Det er samfunnet som lærer vekk en usunn holdning. Og det er samfunnet som kan endre det. Hvis det ”kule” er å forbruke mindre og sette pris på mer, ville diskusjonene i klasserommene vært en annen i januar. Kanskje vi til og med kan vinne litt lykke og samhold på veien til endring?
Her på gården er ønskelisten til jul følgende: Samvær, hyggelige opplevelser, og brukte ski til Lille Liv.
